Hva hesten gjør med oss

Skrevet av: Birgit Undem

– Jeg red på 70-årsdagen min, sier Erland og humrer. – Ja, det er veldig sjeldent at jeg gir slipp på en ridetime, hvis jeg ikke er helt nødt! slår han fast.

Da forfatteren fikk sin første hesteopplevelse var han ikke på jakt etter en ny hobby. Han hadde ingen som helst planer om å bli helfrelst og hadde heller ikke et ønske om å lære å ri. Erland utforsker økologi, forholdet vårt til naturen. Som en del av denne utforskingen ønsket han å finne ut av kommunikasjon mellom hest og menneske, hvordan denne ikke-verbal relasjonen egentlig fungerer. 

– I kommunikasjon med hesten bruker du ikke bare hodet for å samhandle, du må inn med alle sansene dine, med hele kroppen. Dette, tenkte jeg, er jo så interessant, fordi dette er kunnskaper som vi mennesker på en måte har lagt brakk. Vi bruker hodet veldig mye. Det ante meg at hesten kunne bringe meg til å forstå mer av den delen av oss som sanser med følelser, kroppen, som sanser hele naturen – og det gjorde den virkelig! 

I dag rir Erland to av ridetimene sine på Nordmarka rideskole. Men det hele startet med at han aller først traff på en hestekar i Maridalen som sendte ham til Lene Kragh på Alna ridesenter. Hun ga ham et møkkagreip og en hest å stelle. Så begynte han som frivillig på Alna. En halv dag hver fredag gjorde han rent i stallen, leiet inn og stelte hester. I tillegg hadde han en målsetning om å bare få ridd en tur i parken. Først ble det en tur, hvor han ble leid, og så fikk han bli med på en ridetur sammen med andre ryttere. 

– Da tenkte jeg at da er jeg ferdig, da har jeg fått gjort mitt. Men det var da det begynte, sier han, smiler og tenker tilbake. – Det var spesielt en vinterdag. Jeg rir og det snør tett, og det er høy snø. Vi rir nedoverbakke, skritter forsiktig. Hesten må føle seg frem i den dype snøen. Nei, du vet, har du opplevd det, så vil du bare tilbake dit. Det var rett og slett en magisk naturopplevelse. 

En veldig brå ikke-mestringskurve

Erland gikk grundig til verks da han skulle lære om relasjonen mellom hest og menneske. I tillegg til å være frivillig i et og et halvt år og å ri, leste han fagbøker om hest, og selvfølgelig om hvordan han best mulig kunne forstå og få kontakt med hesten. Også flere av Tarjei Vesaas noveller beskriver det stille, intuitive samspillet mellom menn og hester, forteller han. Etter at han forsto at ridning var mer enn en lidenskap, har han gått inn i det med kropp og sjel. 

Han begynte med dressurtimer på Alna. Så ble det helgekurs, sommerkurs. På to år har han fått ridd 250-300 timer, på 25 ulike hester med 10 ulike instruktører i fire staller. Han kom til Nordmarka rideskole på drop-in med Veronica og her begynte han med sprangridning i høst. Alt er interessant og gir ham noe, men det han liker aller best er å ri i terreng. Det begynte han med på en stall i Sylling som har seks uskodde hester på utegang. Da han var der første gang, red han og eieren, Nina, ut i terreng med en gang. 

– «Skal vi galoppere?», sa hun. «Ja!», sa jeg, som aldri hadde galoppert før, og så bar det i vill fart oppover åsen i full galopp. «Du må bøye deg litt lenger forover», ropte hun. Jeg elsker den måten å lære på. Utfordringer, rett på, ler Erland.

– Det gikk fint, jeg holdt galoppen, holdt hesten, og siden har jeg ridd mange turer i terreng. Bratt terreng, vanskelig terreng. Jeg elsker den måten å måtte lytte til hesten, skritt for skritt, la hesten styre, hjelpe hesten å styre. Det er utrolig rikt å ri i komplisert terreng. Det er noe med lytte- og samarbeidsprosessen. Man er nødt til å være innstilt på hverandre, nødt til å stole på hverandre. Det var en egen skole for seg, elsker å ri i terreng!

Når han blir bedt om å peke hvorfor han fortsatte med hest og ridning, blir listen lang. Han trekker frem at det for ham er en befriende risiko forbundet med hest, det er samhandling uten ord, og en innerforstått viten om at du må være følsom og tilstede. Rytmen i bevegelsene. Det å sitte på en hesterygg, synke ned i salen. Det åpne miljøet i stallen, – alle vet at hestens velvære er det mest sentrale. Det fysiske arbeidet. Du må vise hengivenhet og ydmykhet, lytte og samtidig også være myndig i kontakten med hesten. Verden kommer nærmere i stallen. Det er hele tiden noe nytt å lære. 

– Du tar i bruk en ganske sammensatt del av personligheten din, og du blir kjent med nye sider av deg selv. For meg var det en veldig brå ikke-mestringskurve å gå inn i noe jeg aldri hadde gjort før og overhode ikke mestret. Jeg måtte både forstå det å ikke få til ting, å ikke forstå, lære fra bunnen av, og bli kjent med meg selv gjennom den prosessen via en hest, skritt for skritt. Jeg har gått fra å sitte å famle på en hesterygg uten å vite hva som er sjenkler eller tøyler, til å ri, sier han.

Menn, gutter, eldre mennesker og andre nybegynnere

Det er menn som er jockey’er og rir sprang og dressur. Men på rideskolene er han som mann på mange måter en ensom svale. Det er ikke et problem for ham, men han synes det er rart at ikke flere gutter og menn rir. Han mener at kvalitetene i å holde på med hest og ridning går rett inn i tradisjonelle mannlige verdier.

– Du blir invitert til å oppleve naturen fra et stort sansende dyrs side. Et fluktdyr som må trå forsiktig. Fiender kan det være overalt. Det er et dyr som er veldig mye større enn deg. Det er en så stor kraft. Når det er mye vind, for eksempel, blir hesten urolig av alle luktene, lydene og blafringen. Det øker intensiteten, tilstedeværelsen. Jeg har opplevd et par ganger at hesten bare kaster seg rundt og vi galopperer av gårde, og da er jeg veldig, veldig lykkelig, sier han og smiler med hele seg. 

Han har lurt på hva som kan gjøres for å få gutter inn i sporten. Kanskje er det forbilder som mangler, eller at menn ikke forstår hvor fint det er, at det kanskje dreier seg om opplysning.

– Jeg lurer på hva som ville skjedd hvis unge gutter tidlig fikk kjenne ridefølelsen, hvor mange som da ville blitt med videre. Jeg prøver å snakke om dette med menn jeg kjenner, forteller at det er helt egen verden som må erfares.  

– Det du leser om enkeltstående uheldige sider ved hestesporten, er selvfølgelig trist og veldig viktig å få satt søkelys på. Men så mye fint skjer rundt hestehold i dag. I rideskolene jeg har besøkt, står hestevelferden over alt annet, legger han til.

De fleste har hørt historier om hestejenter, hvor fasinert de blir av å ri og kontakten de opplever med hester. Han ser ingen grunn til at det samme ikke kan skje med gutter. Han forteller om erfaringen til sin eneste mannlige ryttervenn, som viser at gnisten kan tennes helt plutselig og uventet, når du minst venter det.

– Han hadde vært med konen i stallen i flere år, men uten å ha noen som helst interesse for eller planer om å begynne å ri. Så en dag var det noen som ba ham om å holde leietauet til en hest et øyeblikk, og så var det gjort. Da fikk han kontakt, og nå rir han dressur. 

Erland er unik på flere måter i hestesammenheng. Han er mann, han er en eldre mann, og han er dette i kombinasjon med å være nybegynner. Han er også uredd. Men det ene utelukker ikke det andre. Han slår fast at absolutt alle som ikke rir, bør ha prøvd, uansett om du liker risiko eller er redd for å falle av hesten. For det viktigste er kontakten med hesten. Hvis du, som legen hans, har litt dårlig balanse og høydeskrekk, kan du ri på en rolig og trygg hest. For alle kan ri, det er Erlands klare beskjed. 

Hva er det som er så spesielt med kontakten til hest?

– Jeg tror den åpner opp dype emosjonelle rom i oss, som er rike og som vi utvikler i samspillet med hesten. Og den utvikler sensitiviteten vår. Jeg syns det er vanskelig å beskrive, men jeg har jo prøvd å analysere det, det er nesten som å komme hjem i en ny tillit til livet: jeg lurer på om det kan ha med tilhørighet å gjøre, en ordløs aksept. Når du kjenner at hesten aksepterer deg og du aksepterer hesten, så skjer det noe. Det er ikke belastet med ord eller makt. Det er rett og slett samværet der og da, som er fint, sier Erland.  

Han vokste opp med hund. I motsetning til fluktdyret som hesten er, er hunden et rovdyr. Erland tror at i motsetning til avhengighetsforholdet, den totale hengivenheten som hunden har til mennesket, er forholdet mellom menneske og hest mer gjensidig. 

– Du må koble deg opp på en annen måte. Du må ha respekt, du må ha ydmykhet, du må lytte, du må være konsistent. Og som en av instruktørene mine sa, du må være rettferdig. Det er et veldig viktig prinsipp, sier han. 

Men du trenger ikke å ri for å få kontakt med hest, og Erland er klar på at uansett om du skal ri eller ikke, så etableres kontakten når du steller hesten. Han liker best å stelle dem i boksen, uten å binde dem. Han tar seg god tid på å få kontakt. Forbereder hesten på hva de skal gjøre og spør om det er greit at de skal gjøre det. Lar hesten lukte på børste og hovskrape.  

– Hesten må føle at du er trygg der du er, og det lærte jeg i boksen. Jeg forsto det ikke første gang jeg hørte det: Hesten speiler deg. Hvis du er urolig, blir den urolig. Hvis du er masete, så lukker hesten seg. Er du rolig og fin og åpen overfor hesten, så åpner også kontakten seg. Det i seg selv er veldig fasinerende, at du må være oppmerksom på hvordan du selv er. Det fungerer best når du er rolig, avslappet, god pust, trygg i situasjonen. Da kan hesten få tillit til deg, du får tillit til hesten og den gir deg en ny tillit. Og da er vi i gang, sier han.

Erland er også veldig opptatt av det transformative potensialet, i det å endre livspraksiser. Han prøver å finne ut når og på hvilken måte vi kan gjenopprette kontakten til naturen, som vi i så stor grad har fjernet oss fra. Spørsmålet han stiller er hva vil skje med ham, deg og meg, hvis vi kobler oss opp til naturen ikke bare utenfor, men også naturen i oss selv. Vil den økte oppmerksomheten og sansingen få oss til å tenke og handle grunnleggende annerledes? Til nå har han merket seg at kontakten med hest har gjort ham roligere og mer tilbakelent, han tar det mer med ro i eget liv, noe han tror kanskje også gjør ham mer ok overfor omgivelsene.  

– Kommunikasjonen, miljøet, hundre prosent oppmerksomhet, tilstedeværelse. Hvor får du det, på en så genuin måte? Det er jo en knallverdi, ikke sant, i vårt samfunn. Nei, det er et privilegium å kunne få holde på med hest, å få ri, slår Erland fast.